Ikke hørt om Sanna Sarromaa?
Husker du Venstre-politikeren fra Lillehammer som mente nordmenn skriver som dyslektikere og fulle sjømenn, hele bunten?
Hun som ble beskyldt for å ville jage barn med Downs ut av vanlige klasserom?
Nettopp. Hun, ja.
I forrige uke var hun jammen ute igjen i VG og mente vi er feige og politisk korrekte, ettersom ingen hadde ledd av en ganske dårlig negervits på et julebord.
Og fikk så hatten passer. Igjen.
Nå står hun uten hatt, men med knallrød trenchcoat, utenfor Helsingfors lufthavn og speider ut i tåka etter mannens bil. Superfeministen, som hun kaller seg på Twitter, våger nemlig foreløpig ikke å kjøre bil i sin nye hjemby.
Å påkalle «det politisk korrekte hylekoret», eller «hulekoret» som hun sier med sin snev av finsk aksent, ser hun derimot som en ren glede.
- Når jeg merker at det kommer, vet jeg at jeg har truffet, sier hun. Idet mann og bil svinger inn mot fortauskanten, fyrer hun av en mulig forklaring på det lett-tente hylekoret.
- Nordmenn elsker å tenke på seg selv som verdens snilleste. Og det gjelder å reklamere for sin egen godhet. Gir man klær til flyktninger, er det viktig å legge det ut på Facebook. Noe skurrer hos meg. Men jeg er vel bare en jævla borgerlig egoist.
Stilte som marihøne
Det ble ikke umiddelbar hyling da Sanna Sarromaa tok plass i Lillehammer kommunestyre i 2003. Men det ble lagt merke til da hun fra talerstolen ba om litt tempo i møtet fordi hun skulle hjem og lage barn.
Det ble også uttalelsen om at det mest spennende i komiteen hun var plassert i, var utvalget i Twist-skålen. Og at fylkestinget er en gravplass for avdankede ordførere.
Litt fart på hylingen ble det først da hun noen år senere troppet opp i kommunestyret iført marihønekostyme. Hun kom rett fra halloweenfeiring i barnehagen og ville spre litt inspirasjon og glede også blant politikerne.
FOTO: PRIVAT
I den grad hun inspirerte, var det til ren utskjelling. Både i kommentarfelt og på politisk nivå.
- De trodde jeg hadde planlagt det for å komme i avisen, fnyser hun og henter frem et bilde av kostymet på mobilen.
- Det var overhodet ikke i mine tanker. Jeg kunne ikke begripe at det ble så voldsomt.
Biri – et ikke-sted
Det skjønte hun heller ikke første gang hun for alvor vaset seg inn i et skikkelig norsk minefelt.
Alder: 35
Yrke: Skribent, vannzumbainstruktør, lektor.
Sivil status: Gift, tre barn
Bor: I Helsingfors og Lillehammer.
Bakgrunn: Lektor i historie med doktorgrad. Har blant annet forsket på kroppspress blant unge jenter. Har vært folkevalgt i Lillehammer kommune og Oppland fylkeskommune.
Under den stadig pågående debatten om plassering av et nytt gigantsykehus for Innlandet, uttalte hun at det ville være ren galskap å legge det til Biri (et tettsted med 1450 mennesker utenfor Gjøvik).
- Ingen høykompetente mennesker vil jo bo eller arbeide på Biri, mente hun og pådro seg, i tillegg til førstesidene i begge distriktsavisene, en egen underskriftskampanje. Der uttrykte Biris høykompetente, inkludert hjelpepleiere, sin fornærmelse.
I ettertid angrer Sarromaa på at hun sa til avisen at hun helst ikke vil bli husket for akkurat den saken.
- Jeg vil faktisk gjerne bli husket for å ha sagt nei til å legge en stor institusjon til et ikke-sted uten noe attraktivt. Det er jo en selvfølge.
For norske barn
Bilen har stanset utenfor et grått rekkehus i bydelen Viikki.
Her bodde og arbeidet Rune Hausstätter og Sanna Sarromaa som gjesteforskere for ti år siden. Og her ble de gravide med tvillingene Adolf og Sylvi ved hjelp av prøverør.
Syv befruktede egg ble gitt bort til andre par, mens syv stadig ligger i fryseren på fertilitetsklinikken. Hausstätter har gitt klar beskjed om at de ikke er til hjemmebruk. I motsetning til sin kone, synes han tre barn holder.
Familien utvandret hit i august etter at mor både hadde trukket seg fra politikken og ikke orket flere midlertidige jobber i akademia for å bevise at hun er god nok.
Far pendler mellom professorstillinger i Stockholm og Lillehammer. Mor har stipend for å skrive bok med et tema hun ikke vil si mer om enn at «det nok blir provoserende».
Mens de tre barna på ti og åtte år altså skal lære seg å arbeide og reddes fra å bli for norske.
I norsk skole er karakterer og vitnemål rene ondskapens akse
I sin siste blogg i lokalavisen Gudbrandsdølen Dagningen beskrev Sarromaa hvordan de ikke slukker lysene etter seg, krever penger for alt de gjør, forventer at det straks kjøpes nytt når de knuser noe. Og tror at de kan bli hva som helst i livet, uansett hvor minimal innsats de gjør.
- I norsk skole er karakterer og vitnemål rene ondskapens akse. Det anses som slemt å stille krav, sier hun mens hun prøver å avlede familiens valp, så vi kan slippe inn i den lille leiligheten.
- Jeg synes hunder er unødvendige, hvisker hun så mannen ikke skal høre, før hun fortsetter analysen av norsk skole.
- Gjennom hele barneskolen får elevene høre hvor vanvittig flinke de er. Så kommer sjokket i ungdomsskolen. Et bedrag mot både elever og foreldre. Men i Norge er jo alle like gode, og ingen må bli lei seg.
- Men også de svake må oppleve mestring?
Sarromaa peker mot stuevinduet og skolen der barna går, den ligger tvers over plenen. Så forteller hun hvordan de på Lillehammer ropte forgjeves på hjelp til datteren med lærevansker.
- Hjelpen kom aldri. Eller den var sykmeldt. Det må du alltid ta forbehold om i Norge, sier hun og beskriver endeløse tester og utredninger. Rett før de flyttet, kom vedtaket om hjelp.
- Her var støtteundervisningen på plass uken etter at vi kom. Systemet tar hånd om henne. Jeg slipper å kjenne bekymringen i kroppen.
Klassereise alene
Sanna Sarromaa vet alt om å kjenne bekymringen i kroppen. Hun vokste opp i Lahti med en far som var alkoholiker og mistet jobben som madrasselger. Moren ble alvorlig kreftsyk.
Selv var hun en periode svært overvektig, eller feit, som hun velger å kalle det, ble mobbet og slet lenge med spiseproblemer.
Det eneste hun ville, var å komme seg bort fra hele elendigheten.
Den ekstremt skoleflinke jenta tok videregående på ett år. 16 år gammel reiste hun alene til Helsingfors for å studere politisk historie. To år etter døde begge foreldrene.
- På en måte var det en lettelse. Jeg hadde sørget så lenge på forskudd, sier hun og dreier Mummi-koppen hun har servert kaffe i.
Ordene kommer ikke så lett nå.
- Jeg fikk jo carte blanche til å gjøre hva jeg ville. Ingen kritiserte meg.
Jeg savner noen som elsker meg som jeg er
Koppen er senket ned på den røde Marimekko-voksduken.
- Men jeg savner noen som elsker meg som jeg er. Og å ha foreldre som kan dulle med meg når jeg er sliten. Det hadde jeg også fortjent.
Hun har tenkt mye på hvordan hun klarte å komme seg opp og frem. Klassereise helt alene. Hva som var drivkraften.
- Mye av svaret ligger nok i å være barn av den økonomiske depresjonen, sier hun og minner om at da Sovjet falt, falt Finland etter.
Arbeidsledigheten i Lahti da hun gikk på ungdomsskolen, var over 20 prosent.
- Jeg tenkte at hvis jeg jobber jævlig hardt, så mister jeg ikke jobben. Jeg hadde en opplevelse av å jobbe mot noe som er bedre enn det vi kom fra. At ingen ting kommer gratis.
Hun legger en hånd på pannen.
- Det er noe annet med nordmenn. Dere vet at det ordner seg uansett.
Da hun fortalte broren sin at hun var blitt sammen med bestekompisen hans, nordmannen Rune, var hans første spørsmål om hun ante hvor stort studielån han hadde. For en finne var det totalt uansvarlig.
- Den innstillingen har preget meg nesten inn i utbrenthet. Jeg begynte å jobbe da Rudolf var to måneder, fordi jeg var så redd for at noen andre skulle ta jobben min.
Rå latter.
- Men nå er jeg jo hjemmeværende og kan ta igjen mammapermisjonen.
Neglelakk og dameblader
Fotografen har funnet stedet der han vil ta bilde, og Sarromaa spretter opp for å justere leppestiften. Superfeministen har et lidenskapelig forhold til sminke og fikk innført felles sminkestund med kollegaen i stedet for morgenkaffe da hun begynte som stipendiat på Høgskolen i Lillehammer.
Lurer du på hva Sanna Sarromaa har forsket på? Her får du svaret.
At hun, som har forsket på kroppspresset mot unge jenter og etterlyst nordmenn som våger å vise frem en normal, naken kropp, selv ynder å ta seg godt ut, ser hun ikke som et paradoks.
- Vi befinner oss på en skala. Sminke ligger i en ende, så kommer kunstige øyenvipper og extension med Botox og operasjoner i den andre. Så må du bestemme hvor langt du vil gå, sier hun.
Selv mener hun at hun kan bidra positivt både som vannzumbainstruktør (på Lillehammer ble hun tildelt de desidert dårligste treningstidene og fylte tre timer i uken) og når hun holder foredrag for unge jenter.
FOTO: Privat
Så kan hun belønne seg selv med en perfekt fredagskveld bestående av to flasker neglelakk, tre finske dameblader og litt musserende vin.
Da hatet eksploderte
10. juni 2015 var på ingen måte en perfekt kveld for Sanna Sarromaa. Det hadde vært avslutning på skolen for tvillingene, og sønnen hadde feiret tiårsdag.
Etter Dagsrevy-tid raste plutselig hatmeldingene inn på mobilen. Hun var nazist. Hun skulle drepes. Aggresjonen var på et helt annet nivå enn tidligere.
Mannen var ikke hjemme. For aller første gang låste hun dørene i huset. Så ba hun mannen komme hjem og la seg under dynen og gråt.
Dårlig menneskesyn
En måned tidligere hadde hun vært på politikerbefaring på Vingar skole for å se på bruken av nettbrett. Inne i en 2. klasse så hun en elev som var omgitt av to voksne og fulgte et helt eget opplegg.
Eleven hadde Downs, var litt utilpass og laget lyder. Han var autist og hadde ingen kontakt med læreren eller de andre elevene.
I all hast laget Sarromaa et notat til sine partifeller i Venstre, der hun fortalte hva hun hadde sett og stilte spørsmål ved om denne formen for integrering egentlig var til elevenes beste.
Notatet ble lekket til NRK. 10. juni ble saken sendt på Dagsrevyen med følgende intro: Venstre-politiker vil ha elev med Downs syndrom ut av klasserommet.
Rektor på skolen mente Sarromaa hadde et dårlig menneskesyn.
Gråtende og søvnløs under dynen begynte hun først å lure på om hun faktisk hadde et dårlig menneskesyn. Men hun visste at hun faktisk ønsket elevens beste. Brått skjønte hun også at hun ikke trengte å utsette seg for hetsen som strømmet på i alle kanaler.
I undertøyet, tidlig neste morgen, skrev hun på Facebook: Nå har dette landet en kvinnelig politiker mindre.
- Jeg ble redaktør i mitt eget liv, sier hun og er glad for at hun også ble rådet til å skrive en kronikk om hva hun faktisk mente.
Les hva en lektor i journalistikk mente om behandlingen av Sarromaa
- Min bekymring er hvem som skal stille spørsmål om integrering når selv statskanalen bare er ute etter sensasjon. Og hvis ikke vi, i et åpent demokrati, skal kunne ta debatten, hvem skal da ta den?
Det blir i hvert fall ikke politikeren Sanna Sarroma. Det var for sent å fjerne henne fra Venstres liste – og hun fikk svært mange personstemmer. Men med adresse Helsingfors gikk fritaket i boks.
Alle har sagt det verste om meg. Jeg er fri. Nå kan jeg si hva jeg vil
Lenge tenkte hun at hun aldri ville komme over påkjenningen og aldri våge å skrive mer. Sviket fra hennes egne og å bli misforstått med vilje føltes så urettferdig.
Hun har åpnet en knallrosa notatbok og leser et sitat hun fant i New York Times i sommer: «Suddenly everyone had said the worst possible things about me. I was free».
- Sånn er det. Alle har sagt det verste om meg. Jeg er fri. Nå kan jeg si hva jeg vil.
Som fulle sjømenn
Mange vil nok mene Sarromaa har sagt akkurat hva hun vil lenge før i sommer. For eksempel da hun for et drøyt år siden i VG kalte oss en nasjon av dyslektikere og slo i bordet med graverende skrivefeil plukket hos alt fra lærere (de gikk å så på nissen) til ansatte i egne barns barnehager (makaroni og pølse grateng) og kommunebyråkrater (lav terskel tilbud).
Hun nevnte også byråkraten som hadde prestert 13 orddelingsfeil i et saksdokument og ble sur da Sarromaa serverte henne listen.
Kjeft fikk hun til gagns. Men hun nøt det hele.
- Det var herlig. For første gang snakket vi om noe viktig. Sak. Ikke om jeg var gal eller ikke.
FOTO: PRIVAT Her kan du lese hva Aftenpostens Per Anders Madsen mente om Sarromaas skrive-utspill
Med Lørdagsrevyen på slep paraderte hun gjennom Storgata på Lillehammer for å påpeke skrivefeil på skiltene. De stanset utenfor kafeen Øverlie's, som hun lenge hadde boikottet, nettopp på grunn av genitivs-s'en. Eieren, en innvandrer, kom ut for å høre hva som skjedde. Han hentet umiddelbart en stige, klatret opp og fikk rettet feilen.
- Da følte jeg at jeg utgjorde en forskjell! At noe har jeg oppnådd i Norge, ler hun. – Men det var altså ikke som politiker.
Mer følger
Tilbake i det finske gråværet har Rudolf kommet hjem fra skolen og funnet seg en brødskive. På hjemmekontoret har professoren plutselig kommet på at hunden ikke har vært luftet på timevis og er på vei ut i tåka.
FOTO: PRIVAT
Tvillingene ventes snart fra SFO. Så kan vi bare lure på om familien vil løpe halvnakne rundt i all sin naturlighet når de blir alene, slik Sarromaa har skrevet.
Men til slutt. Vil hun fortsatt holde tak i oss her borte fra? Blir det slutt på refserens sylskarpe penn?
- Så lenge det er noe som må ut, vil jeg fortsette å skrive om Norge.
Hun finner frem sin rosa notatbok. Blar.
- Noterte jeg ikke noe her da? Jo! Nettopp.
Hun smiler.
- Dette blir nok noe!
Så klapper hun igjen. Boken.
Vil du lese flere portretter av markante kvinner? Her er noen forslag:
– I dag er jo debutalderen så lav at du så vidt har fått ut tåtesmokken
-Myndighetene spiller langt på vei russisk rulett med Norge
«Å være mamma er ikke et yrke. Kaker kan kjøpes på butikken»
Publisert:
No comments:
Post a Comment